Det ble egentlig en god dag i dag også. Godt å slappe av i sofaen med film etter at alt på listen er gjort. Lagde meg en fortreffelig god gryte til lørdags-middag. Senere har jeg planer om å fikse en fruktsalat. Om jeg orker, for er fortsatt mette etter middagen. Jeg spiser sunt og sparsommelig hele uka, så spiser det jeg har lyst på i helgene.
Til tross for det, har jeg de samme tankene surrende oppi hodet mitt hele tiden. Hvordan skal jeg klare å bli "frisk"? Jeg klarer ikke å slå meg til ro med problemene. På den ene siden er jeg motivert til å jobbe med å bli bedre slik at jeg kan fungere som normalt. Men på den andre siden er det vanskelig å godta meg selv for den jeg er. Det er vel det største problemet mitt. Jeg forstår jo at jeg har sosial angst og at jeg er engstelig av natur, og at jeg reagerer med å unngå situasjoner som jeg får angst av. Det er bare det at jeg vil IKKE ha det sånn! Jeg skammer meg! Jeg føler ikke at jeg kan snakke om det, for jeg er redd for at folk skal dømme meg. Jeg ser på andre mennesker med de samme problemene som menneskelige, og jeg har full forståelse for at de har begrensninger. Sier til dem at de skal ta en dag av gangen, ta små skritt og lytte til kroppen. Det er jo faktisk ikke så rent unormalt å ha angst, depresjon eller gå til psykolog. Men for min egen del, så vil jeg jo være "perfekt". Jeg vil at folk skal snakke godt om meg, og jeg vil at foreldrene mine skal være stolte av meg. Jeg har oppnådd enkelte ting i livet som jeg er stolt av, og vet at foreldrene mine også er stolte av. Men jeg føler at mine psykiske problemer er i veien for et helt perfekt bilde av meg. Det blir som en skygge på ene siden av et fotografi. Skyggen blir irriterende, og ødelegger motivet.
Hvordan skal jeg kunne leve med denne skyggen på mitt fotografi?
Til tross for det, har jeg de samme tankene surrende oppi hodet mitt hele tiden. Hvordan skal jeg klare å bli "frisk"? Jeg klarer ikke å slå meg til ro med problemene. På den ene siden er jeg motivert til å jobbe med å bli bedre slik at jeg kan fungere som normalt. Men på den andre siden er det vanskelig å godta meg selv for den jeg er. Det er vel det største problemet mitt. Jeg forstår jo at jeg har sosial angst og at jeg er engstelig av natur, og at jeg reagerer med å unngå situasjoner som jeg får angst av. Det er bare det at jeg vil IKKE ha det sånn! Jeg skammer meg! Jeg føler ikke at jeg kan snakke om det, for jeg er redd for at folk skal dømme meg. Jeg ser på andre mennesker med de samme problemene som menneskelige, og jeg har full forståelse for at de har begrensninger. Sier til dem at de skal ta en dag av gangen, ta små skritt og lytte til kroppen. Det er jo faktisk ikke så rent unormalt å ha angst, depresjon eller gå til psykolog. Men for min egen del, så vil jeg jo være "perfekt". Jeg vil at folk skal snakke godt om meg, og jeg vil at foreldrene mine skal være stolte av meg. Jeg har oppnådd enkelte ting i livet som jeg er stolt av, og vet at foreldrene mine også er stolte av. Men jeg føler at mine psykiske problemer er i veien for et helt perfekt bilde av meg. Det blir som en skygge på ene siden av et fotografi. Skyggen blir irriterende, og ødelegger motivet.
Hvordan skal jeg kunne leve med denne skyggen på mitt fotografi?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar