" I`m acting like I am okey. Please don`t interupt my performance."

Denne dagen gikk rett til helvete.


Jeg sov 1,5 time i natt,og da mente kroppen min at det var morgen,noe ikke jeg akkurat var så veldig enig i. Gikk og la meg igjen ved 5 tiden, og mente jeg fint skulle klare å komme meg opp på jobb. Men den gang ei! Hver gang jeg sender mel til sjefen om at jeg er i dårlig form, setter jeg tlf på lydløs etterpå. Jeg skammer meg for fraværet mitt,selv om jeg har fått beskjed om at jeg ikke skal ha dårlig samvittighet. Men det har jeg. Jeg føler at sjefen liker meg bare dårligere og dårligere. Jeg kan bare si at,det er håpløst å skulle prøve å få orden på seg selv, samtidig som man prøver å få en medisin til å virke på en. Nå er jeg så ufattelig sliten av dette. Jeg føler et stort nederlag hver gang jeg har satt meg som mål å komme meg på jobb. For 2 av 3 ganger kommer jeg meg ikke dit. I de siste to mndn har jeg kun vært på jobb 1 dag i uka, og jeg skal være der tre.

I dag er jeg så deprimert som jeg ikke har vært på lenge. Jeg er så utrolig sliten i hele meg, og det kjennes ut som noe holder igjen slik at jeg ikke kan puste ordentlig. Det er så tungt å puste, og jeg er på gråten hele tiden. Det er så vondt å ha det sånn samtidig som jeg har satt meg som mål å trene jevnlig og være nøye med hva jeg spiser. Maten går det greit med, men jeg er sint på meg selv og lei meg fordi jeg ikke har fått trent i dag. Fornuften min ville ut og gå tur i sta, men det ville ikke psyken min.

Jeg er så lei av dette livet!Alle kravene og at alt føles feil!

(Hvis dere som leser dette blir deppa av å lese, anbefaler jeg deg å slutte med det. For dette kommer aldri til å bli en blogg med lykkelige innlegg)

Fastkjørte tankemønstre til besvær!

Jeg strever så fælt med en del tanker for tiden. Det er i den siste tiden at jeg har blitt mer oppmerksom på hva jeg tenker og hvordan jeg handler. Rett og slett fordi jeg har opplevd en del i det siste i forhold til meg selv og hvordan jeg er. Jeg er aldeles ikke ferdig med å finne ut av meg selv, la det være sagt. Det ser ut til å være et endeløst prosjekt, dessverre.
Jeg tror samboeren min ser på meg som et ganske håpløst tilfelle av personlige problemer, noe som kommer fram nesten hver eneste dag. Ihvertfall i de periodene hvor jeg klarer å snakke med han om det jeg har inni meg av tanker. Som feks nå i natt da jeg ikke får sove,da står jeg opp og skriver. Han lurer jo på hva det er med meg, men jeg sier at jeg aller helst vil være alene akkurat nå, slik at jeg kan få skrevet ferdig dette. Jeg synes ikke jeg gjør noe annet enn å forklare og forklare,men han forstår jo ikke hvordan jeg har det. Jeg kan ikke regne med at han skal forstå meg, når jeg ikke gjør det selv!
Nå har jeg gått nok rundt grøten synes jeg...
Dette er det jeg tenker på hvert minutt av dagen:

• Hva tenker faren min om meg,siden jeg unngår å snakke med han om min psykiske helse og hvordan jeg ikke fungerer i hverdagen.
• Åssen i helvete skal jeg klare å få meg en ordinær jobb når jeg har disse problemene mine? 
• Hvordan skal jeg endre på alle de fastkjørte mønstrene i hverdag/jobbsammenheng(depresjonen,angsten,søvnen,rutiner)
• Hvorfor klarer jeg ikke å få orden på alle disse tingene?
• Jeg føler meg som et utskudd,en looser som ikke gjør noe for å bli bedre.(føler at andre ser på meg sånn...)
• Sexlivet eller mangel på sådan.
• Utdannelsen...Vil jeg i det hele tatt fortsette med den? Tør jeg begi meg ut på det yrket? Nei, jeg føler ikke det. Men nå har jeg jo begynt, så hvorfor ikke fortsette. Føler folk tenker at jeg vimser frem og tilbake i livet uten mål og mening. Men alle skal faen meg vite at jeg sliter ræva av meg hver eneste dag! Både for å bli bedre, og for å unngå å tenke på alt dette.

Mine nyttårsforsetter burde i bunn og grunn være ;

Slutte å bry meg om hva alle andre tenker om meg.

Slutte å se meg selv slik jeg tror andre ser meg. 

Ikke gjøre alt det som forventes av meg.

Tenke mer på meg selv,

Finne ut hvordan jeg skal forandre på fastkjørte tankemønstre.

Da har jeg fått ut litt.. Burde gå og legge meg nå, skal opp igjen om fire timer...

Kognitiv tenkning!

Jeg la meg tidlig i går kveld. Ca kl. 22.00. Likevel våknet jeg opp igjen halv to.Veldig frustrerende! Tankene begynte med ett å surre rundt hvordan jeg skal komme meg gjennom jobb og kjøretime i dag. Etter en del timer med meningsløs nettsurfing og litt serietitting, dukket det plutselig opp en ny tanke i hodet:

 Jeg må fokusere på å komme meg gjennom denne dagen så godt jeg kan. For å klare det må jeg glemme at jeg ikke har sovet i natt.

Om jeg så må drikke x antall kaffekopper, så skal jeg klare å gjennomføre det som står på planen i dag! Jobben er noe jeg ser frem til når jeg har fri. Jeg elsker jobben min! Kjøretimen er etter jobb,mulig det blir en utfordring. Men med en kaffekopp som hjelp, og førerkort som motivasjon, så skal jeg nok klare det! Det kommer til å gå så bra!

I live for the weekends!

Har distansert meg litt fra pc-verdenen i det siste. Facebook feks. har jeg snart bare lyst til å boikotte. De gjør forandringer der som irriterer meg.

Siden sist har jeg begynt i arbeidspraksis. Det er en fysisk jobb, det er alt jeg vil si om hva den omhandler. Det er uvant å stå opp tidlig og være så fysisk sliten da jeg kommer hjem. Godt å ikke bare sitte hjemme og ikke gjøre noenting. Jeg har fri idag, så har sovet lenge. Planen var å støvsuge og vaske leiligheten. Får se hva som blir gjort. Skal ihvertfall fikse meg litt for å sykle til butikken nå. Dete r jo så fint vær i dag også! Har planer om å lage taco til middag og lage meg grove muffins med biter av kokesjokolade i. Det har jeg for vane å gjøre når jeg er alene i helgene.(Lage meg muffins.)

Deilig med helg når man jobber.:)

zzZZZzzzzZZz

Lenge siden jeg har skrevet her nå, men glemte pc`n hjemme da vi reiste bort 5 dager. Orka ikke sitte i denne leiligheten mer, så reiste til mine foreldre sammen med samboeren min. Det var godt å komme vekk fra denne byen, men jeg gjorde nesten ikke noe fornuftig den helgen. Var noen timer hos en venninne som er nybakt mamma, på fredag. Ellers satt jeg for det meste i sofaen. Jeg hadde planer om å gå meg en tur hver dag, men det orket jeg ikke. Fikk lest litt teori innimellom, men det gikk ikke lenge før jeg holdt på å sovne der jeg satt. Jeg sover om natta, så det er ikke det. Sover stort sett hele tiden jeg. I helgen sov jeg ikke på dagen, det turte jeg ikke. Da får jeg bare kjeft. Så det var mildt sagt veldig vanskelig å stå på beina. Er så møkk lei av å ikke bli noe bedre! Gått på medisiner i en måned nå, og jeg har masse angst, kjempetrøtt,lite energi og er deprimert.Grunnen til at jeg begynte på disse medisinene igjen var jo at jeg ikke skulle være så deprimert eller ha angst. Når skal jeg føle en bedring? Og når skal bivirkningene gå over?

På toppen av det hele har jeg ventet to timer på et program som var reprise fra forrige uke...

It went on and on and on and.....

Kjære vene for en dag! Ja, det må jeg bare si. Det går virkelig opp og ned her i livet.
Kjøretimen i dag gikk okei, bortsett fra at kjørelærer hadde skrevet feil i sine papirer, så han og jeg møtte opp på to forskjellige steder. Timen ble 10 min mindre, men er ikke noe å gjøre med det. Stakk på butikken med sambo og laget deretter middag. Han er sykemeldt og får ikke hjulpet med så mye i huset pga en skade. Jeg ble sint og lei meg for at jeg måtte lage middag igjen. Ender med at han går og legger seg, jeg spiser middag aleine og stikke ut en tur. Tok en liten sykkeltur ut til en fin park. Rart jeg ikke har vært der før. Ble så rolig av den fontenen midt i vannet. Satt der og gråt til kjæresten ringer og spør om jeg vil han skal komme bort dit jeg var. Så kom han dit, og så satt vi der og snakket litt. La meg med hodet i fanget hans og gråt litt. Vi har ikke gjort noe spesielt sammen på en stund, og jeg synes det var veldig romantisk å sitte sånn en stund. Vi lo litt også var vi venner igjen. Stakk og leide tre filmer før vi gikk hjem og lagde gulrot og dip.

Sånn ellers har jeg vært noe så sinnsykt ør i hodet i dag. Jeg holdt på å besvime tre ganger etter at jeg hadde stått opp. Dum som jeg var, tok jeg meg en dusj før jeg hadde spist frokost. Og med det lave blodtrykket mitt på medisin...ja...Måtte dusje med dusjdøra åpen. Skippet treningen igjen i dag...Var redd for å besvime under trening...Kjent det i hele dag, at musklene mine er slitne. Så jeg burde ta en økt i morgen, bare så jeg ikke mister muskelmasse...

Lå fire timer våken før jeg sovnet i natt. Klarer ikke å slappe av, trang seng og vondt i kroppen.

Lurer i grunn på når jeg skal føle meg som folk igjen...

Klag,syt,sukk og stønn!!!

Nå om dagen er jeg så dødstrøtt at jeg ikke vet hvordan jeg skal komme gjennom dagen. Jeg har omtrent sovet hele dagen i tre dager nå. Alt føles så meningsløst. Orker ikke noenting. Har ikke vært ute av leiligheten siden lørdag. I dag er det tirsdag... Skulle ha gjort både det ene og det andre, ikke noen store oppgaver, bare nok til at jeg får krysset av på ukeplanen min. Fordømte medisinhelvette! Ikke noe bedring å spore enda ihvertfall. Skjønner ikke hvorfor legen mente jeg fint kunne hoppe rett fra 10 mg til 20 mg uten å være innom 15 mg. Jeg er  så sinnsykt svimmel og kjempetrøtt.

Syt og klag! Ja, men det er derfor jeg har denne bloggen! Nettopp fordi jeg slipper å pakke inn hver setning og veie hvert ord.

Skal se på Idol nå, tenkte jeg. Noe skal man jo ha å se frem til.

If you can imagine it,you can create it. If you can dream it, you can become it.

I dag er alt litt svart igjen. Har stått opp tidlig, kl 08.00, men jeg følte ikke at jeg hadde noen grunn til å være våken i dag. Det har striregnet noe så forferdelig at jeg mister motet bare av å bruke hørselen. Å våkne av silregn, det er ikke motiverende for en som har problemer med å komme seg ut døra fra før. Ingenting av det jeg hadde skrevet på planen min for i går ble gjennomført. Jeg følte bare for å ligge på sofaen og slappe av. Tiltaksløs!
Forhåpentligvis får jeg litt mer å gjøre snart, da jeg skal ut i tilrettelagt aktivitet fra og med neste uke. Får panikk bare jeg tenker på det...

En skygge

Det ble egentlig en god dag i dag også. Godt å slappe av i sofaen med film etter at alt på listen er gjort. Lagde meg en fortreffelig god gryte til lørdags-middag. Senere har jeg planer om å fikse en fruktsalat. Om jeg orker, for er fortsatt mette etter middagen. Jeg spiser sunt og sparsommelig hele uka, så spiser det jeg har lyst på i helgene.

Til tross for det, har jeg de samme tankene surrende oppi hodet mitt hele tiden. Hvordan skal jeg klare å bli "frisk"? Jeg klarer ikke å slå meg til ro med problemene. På den ene siden er jeg motivert til å jobbe med å bli bedre slik at jeg kan fungere som normalt. Men på den andre siden er det vanskelig å godta meg selv for den jeg er. Det er vel det største problemet mitt. Jeg forstår jo at jeg har sosial angst og at jeg er engstelig av natur, og at jeg reagerer med å unngå situasjoner som jeg får angst av. Det er bare det at jeg vil IKKE ha det sånn! Jeg skammer meg! Jeg føler ikke at jeg kan snakke om det, for jeg er redd for at folk skal dømme meg. Jeg ser på andre mennesker med de samme problemene som menneskelige, og jeg har full forståelse for at de har begrensninger. Sier til dem at de skal ta en dag av gangen, ta små skritt og lytte til kroppen. Det er jo faktisk ikke så rent unormalt å ha angst, depresjon eller gå til psykolog. Men for min egen del, så vil jeg jo være "perfekt". Jeg vil at folk skal snakke godt om meg, og jeg vil at foreldrene mine skal være stolte av meg. Jeg har oppnådd enkelte ting i livet som jeg er stolt av, og vet at foreldrene mine også er stolte av. Men jeg føler at mine psykiske problemer er i veien for et helt perfekt bilde av meg. Det blir som en skygge på ene siden av et fotografi. Skyggen blir irriterende, og ødelegger motivet.

Hvordan skal jeg kunne leve med denne skyggen på mitt fotografi? 

Life may not be the party we hoped for,but while we`re here we should dance.

Åhå! Noen må virkelig gi meg styrke nå! Til å få rumpa mi opp av sofaen så jeg får gjort noe fornuftig!
Kom meg ikke opp kl 08.00 som jeg hadde planer om. Jeg husker ikke engang at jeg har hørt alarmen eller slått den av. Våknet derfor ti på tolv. Er da forsåvidt uthvilt. Sovnet sein i natt. Drittlei av å ikke få sove om kvelden.

På planen min i dag står det vaske gulv, vaske opp og handle på butikken...samt trene. Jeg har forsøkt å ringe treningssenteret for å spørre om åpningstider, siden de har to åpningstider liggende ute på nett. Den ene i parentes. Blir ikke klok på det. Men de tar jo ikke telefonen!!! Derfor så tror jeg treningen utgår i dag. Mulig jeg går en tur litt senere. Skal jo uansett en tur på butikken, så får ta det som dagens aktivitet.

Jeg sitter og føler på at jeg ikke har lyst til å gå ut. Det føles litt som et ork. Må jo fikse håret litt, for akkurat nå er alt bare samlet i en hestehale etter at jeg dusja i går kveld. De fleste vet jo hvor pent håret blir etter man har sovnet med bløtt hår. Kunne tenkt meg å bare være inne i dag, men det er ikke bra det heller. Uff...ja,nei får snu tankegangen litt og tenke positive tanker. Husk at det du tenker,det manifesterer seg når du tenker mye på det. Så det betyr at du tiltrekker deg negative tanker om du bare tenker på den måten.
Det var dagens lærdom. Nå;vasking på G.

Perfekt dag!

Jeg føler at jeg har fått unna en del ting i dag som jeg har satt på vent. Hatt en fin dag i mitt eget selskap. Gjort unna avtale i byen, handlet, trent,støvsugd og sett på en film nå i kveld. Tenker derfor at jeg snart skal legge meg. Mulig jeg fortsetter på et brev jeg starta på i natt, til en brevvenninne. Eller jeg fortsetter å lese i The Secret, som jeg begynte på i går.Planen er ihvertfall å sovne tidlig og stå opp tidlig, slik at jeg får noe ut av dagen i morgen også. Det aller beste for meg, er å stå opp tidlig og få gjort unna det jeg skal. Da blir jeg ikke skuffet over meg selv eller mangel på livskvalitet(føler jeg mangler det da dagene går med til å sove lenge,og legge seg midt på natta...snu døgnet er det verste jeg kan gjøre).

Da jeg startet på medisinene for en tid tilbake, fikk jeg bivirkningen Trøtt-hele-tiden. Håpløst! Lå bare på sofaen og så på yndlings-serien min eller sov. Klarte å bryte den dårlige vanen i dag. Har ikke sovet noe på dagen i dag,enda jeg kun sov fire-fem timer i natt. Og jeg er ikke trøtt...Vel,det er mulig at den psykologtimen i går hjalp på motivasjonen til å snu om på livet igjen. Fikke en uke-plan som jeg skal fylle ut. Klarer ikke fylle ut med klokkeslett. Da blir jeg nok enda mer stresset enn jeg er i forhold til å skulle utføre gjøremål.

Setter klokka på 08.00 i morgen. Blir spennende å se om jeg klarer å stå opp da alarmen ringer. Det hjelper å føle man har en grunn til å stå opp. Det sliter jeg med...

Nite-Nite!

Kjøretime

Dagen i dag startet med angst. Hadde en ekkel nervøs følelse da jeg våknet, fordi jeg skulle ut av leiligheten for å ha kjøretime. Hele kroppen min skrek at "Jeg vil ikke gå noe sted nå". Hadde veldig lyst til å la være å gå, men det hadde blitt litt dyrt... Dessuten har jeg en veldig forståelsesfull kjørelærer, så jeg bestemte meg for å fortelle til han hvordan jeg hadde det i dag. Han var glad for at jeg var så åpen om det, og det var nok ikke en dum avgjørelse. Da blir alt så mye lettere å takle, om jeg skulle sitte og være skitnervøs i bilen uten at han visste om det,eller hvorfor. Han sa at om jeg ikke hadde fortalt noe om det, så hadde han ikke sett det på meg heller. Angsten gikk bort ganske kjapt. Glemmer nesten tid og sted da jeg kjører med lærer. Har stor konsentrasjon og motivasjon ang. å få førerkort. Gikk fra kjøretimen med en god følelse av å ha klart noe viktig. Nemlig å gjøre ting jeg har angst for, slik at jeg(kanskje) erfarer noe positivt slik at angsten forsvinner en gang.

Grunnen til at jeg har så mye angst hver dag nå, er at jeg startet på antidepressiva for en liten mnd siden. Og noe av bivirkningene er mer angst og uro. Jah, det er jo flott. For man sliter ikke med angst fra før av nei...

Innledning

Noen ganger føler jeg for å skrive ned alle tanker jeg har i hodet, men terskelen er høy. Det er ikke lett å få frem noe av det jeg tenker og sliter med. Derfor blir dette en anonym blogg. 


Grovt sett omhandler mine problemer sosial angst og depresjon. Jeg har også hatt tilfelle av spiseforstyrrelse tidligere i år, noe som har blitt bedre de siste mndne. Jeg har hatt så store problemer med selvtillit og selvfølelse at jeg har ikke jobbet på 5-6 år. Det er ikke lett å godta at man ikke er velfungerende som "alle" andre. Og det er vanskelig å få spørsmål om hvorfor jeg ikke jobber. De som ikke forstår, de forteller jeg ikke noe til. Jeg vil ikke oppleve hvor fornedrende det er å prøve å overbevise en person. Jeg har ikke så lett for å snakke for meg når jeg føler meg svak. Hater å ikke føle meg trodd...Er som om jeg ikke betyr noe...Noe jeg generelt føler på hver eneste dag.  



Hvorfor er det slik at man ikke føler seg verdt noe bare fordi man ikke jobber og har en "vanlig" hverdag?