Jeg strever så fælt med en del tanker for tiden. Det er i den siste tiden at jeg har blitt mer oppmerksom på hva jeg tenker og hvordan jeg handler. Rett og slett fordi jeg har opplevd en del i det siste i forhold til meg selv og hvordan jeg er. Jeg er aldeles ikke ferdig med å finne ut av meg selv, la det være sagt. Det ser ut til å være et endeløst prosjekt, dessverre.
Jeg tror samboeren min ser på meg som et ganske håpløst tilfelle av personlige problemer, noe som kommer fram nesten hver eneste dag. Ihvertfall i de periodene hvor jeg klarer å snakke med han om det jeg har inni meg av tanker. Som feks nå i natt da jeg ikke får sove,da står jeg opp og skriver. Han lurer jo på hva det er med meg, men jeg sier at jeg aller helst vil være alene akkurat nå, slik at jeg kan få skrevet ferdig dette. Jeg synes ikke jeg gjør noe annet enn å forklare og forklare,men han forstår jo ikke hvordan jeg har det. Jeg kan ikke regne med at han skal forstå meg, når jeg ikke gjør det selv!
Nå har jeg gått nok rundt grøten synes jeg...
Dette er det jeg tenker på hvert minutt av dagen:
Jeg tror samboeren min ser på meg som et ganske håpløst tilfelle av personlige problemer, noe som kommer fram nesten hver eneste dag. Ihvertfall i de periodene hvor jeg klarer å snakke med han om det jeg har inni meg av tanker. Som feks nå i natt da jeg ikke får sove,da står jeg opp og skriver. Han lurer jo på hva det er med meg, men jeg sier at jeg aller helst vil være alene akkurat nå, slik at jeg kan få skrevet ferdig dette. Jeg synes ikke jeg gjør noe annet enn å forklare og forklare,men han forstår jo ikke hvordan jeg har det. Jeg kan ikke regne med at han skal forstå meg, når jeg ikke gjør det selv!
Nå har jeg gått nok rundt grøten synes jeg...
Dette er det jeg tenker på hvert minutt av dagen:
- Hva tenker faren min om meg,siden jeg unngår å snakke med han om min psykiske helse og hvordan jeg ikke fungerer i hverdagen.
- Åssen i helvete skal jeg klare å få meg en ordinær jobb når jeg har disse problemene mine?
- Hvordan skal jeg endre på alle de fastkjørte mønstrene i hverdag/jobbsammenheng(depresjonen,angsten,søvnen,rutiner)
- Hvorfor klarer jeg ikke å få orden på alle disse tingene?
- Jeg føler meg som et utskudd,en looser som ikke gjør noe for å bli bedre.(føler at andre ser på meg sånn...)
- Sexlivet eller mangel på sådan.
- Utdannelsen...Vil jeg i det hele tatt fortsette med den? Tør jeg begi meg ut på det yrket? Nei, jeg føler ikke det. Men nå har jeg jo begynt, så hvorfor ikke fortsette. Føler folk tenker at jeg vimser frem og tilbake i livet uten mål og mening. Men alle skal faen meg vite at jeg sliter ræva av meg hver eneste dag! Både for å bli bedre, og for å unngå å tenke på alt dette.
Slutte å bry meg om hva alle andre tenker om meg.
Slutte å se meg selv slik jeg tror andre ser meg.
Ikke gjøre alt det som forventes av meg.
Tenke mer på meg selv,
Finne ut hvordan jeg skal forandre på fastkjørte tankemønstre.
Da har jeg fått ut litt.. Burde gå og legge meg nå, skal opp igjen om fire timer...
Det er vanskelig å ikke klare å leve opp til den man ønsker å være. Med hundre tanker om hva man burde oppnå og hvem man burde være er det lett å føle at ingenting er riktig. Hva vil du? Hvordan kan du få det til? Er det noe du kan gjøre nå? Bare en liten ting hjelper mye for å føle at en ihvertfall mestrer noe. For det vet jeg du gjør, du klarer mye selv om du ikke alltid får til det du ønsker akkurat da. Livet er bygd opp med en haug av små ting selv om det er vanskelig å se gleden i dem når "de store" tingene føles ut som de skal deise ned i hodet på en. Å ja, gi katten en klem - det hjelper mot det meste ;) (Muffins gjør også det)
SvarSlett